Hvorfor reagerer noen mye mer på hoggormbitt enn andre?

Noen får ingen symptomer, mens andre blir innlagt på sykehus hvor de får motgift.

HOGGORMBITT: Reaksjonene på hoggormbitt varierer fra individ til individ. Her ser man de karakteristiske to prikkene etter bitt. Bilde: marketlan / Shutterstock / NTB
HOGGORMBITT: Reaksjonene på hoggormbitt varierer fra individ til individ. Her ser man de karakteristiske to prikkene etter bitt. Bilde: marketlan / Shutterstock / NTB Vis mer
Publisert

Du vil fra 1. mai 2023 ikke finne noe nytt innhold på Lommelegen. Vi jobber med å avvikle siten. Inntil videre kan du fortsatt lese alt innholdet som før. Lommelegens rådgivningstjeneste ble lagt ned fra 1. mai 2023 og det er ikke lenger mulig å sende inn helsespørsmål til Lommelegen.

Har du spørsmål om personvern? Send en mail til pvo@aller.com. Andre spørsmål kan sendes til kundeservice@aller.no..

PS: Artiklene på Lommelegen er laget for å gi deg generell kunnskap og skal ikke erstatte medisinske råd eller behandling hos helsepersonell. Oppsøk lege hvis du trenger medisinsk hjelp.

Hoggormen er Norges eneste giftige slange. Den finnes på lyngheier, myrer, i åpne skoger og enger, men trives aller best i solvarme lier og bakker. Som regel er hoggormen menneskesky, men hvis man kommer for nær eller den blir trampet på, kan den bite.

Mennesker reagerer svært forskjellig på hoggormbitt. Noen merker ingenting, mens andre blir innlagt på sykehus og er nødt til å få motgift. Hva er egentlig årsaken til dette?

Forskjellige reaksjoner på hoggormbitt

Omkring 30 prosent av alle hoggormbitt er såkalte tørrbitt. Tørrbitt er bitt hvor slangen ikke sprøyter gift inn i såret når den biter. Slike tørrbitt er ufarlige, og det forekommer ingen, eller svært liten, reaksjon i huden.

Av de resterende 70 prosent er det store forskjeller på hvor mye gift slangen sprøyter inn i bittet. Jo mere gift hoggormen sprøyter inn, jo større blir som regel reaksjonen i kroppen. I tillegg spiller faktorer som pasientens alder, kroppsvekt, helsetilstand og bittstedets lokalisasjon inn på hvor alvorlig reaksjonen blir.

Disse har større risiko for alvorlig reaksjon

  • Barn under 12 år. Barn mottar større giftmengde per kilo kroppsvekt, og man antar også at de er mer følsomme for giften.
  • Eldre over 70 år.
  • Gravide. Hoggormgiften kan passere morkaken, og fosterdød er beskrevet.
  • Personer med nedsatt allmenntilstand eller andre sykdommer.
  • Personer som får ACE-hemmere. ACE-hemmere er en blodtrykksmedisin som øker risikoen for farlig lavt blodtrykk hvis man blir bitt av hoggorm.

Alvorlige reaksjoner

Hvis det er blitt sprøytet mye gift inn i såret, kan man utvikle alvorlige symptomer som hevelser over hele kroppen, oppkast, kvalme, pusteproblemer, magesmerter, hjertebank, sjokk, svimmelhet og bevisstløshet. Symptomene kommer som regel raskt, innenfor én til to timer.

Lokale reaksjoner omkring bittstedet viser seg som smerte, hevelse og rødme, samt to små prikker med tre til ni millimeters avstand hvor hoggtennene har bitt hull på huden. De lokale reaksjonene med hevelse kan utvikle seg gjennom flere døgn, og involvere stadig større områder av kroppen.

Alvorlige reaksjoner krever sykehusbehandling og eventuelt motgift. De færreste har bruk for intensivbehandling, og dødsfall etter hoggormbitt inntreffer svært sjelden.

Hvordan påvirker giften kroppen?

Hoggormgift består av en kompleks blanding av enzymer og proteiner med både lokale og systemiske virkninger. I tillegg vil giften medvirke til at kroppen selv frigir stoffer i kroppen som kan forverre tilstanden.

Giften sprer seg først lokalt under huden, og deretter oftest via lymfesystemet videre til blodet. Konsentrasjonen av giftstoffet i blodet er på sitt høyeste en halv time til fire timer etter bittet.

Førstehjelp ved hoggormbitt

Hvis man har vært uheldig og blitt bitt av en hoggorm, bør man gjøre følgende:

  • Hold kroppsdelen som er blitt bitt av en hoggorm i ro. Barn som er blitt bitt bør bli båret. Dersom man befinner seg langt vekk fra sivilisasjonen, bør man så rolig som mulig komme seg til mer sentrale områder.
  • Hold kroppsdelen som er blitt bitt så høyt som mulig, også under transport til lege eller sykehus.
  • Ikke klem, skjær eller sug på bittstedet.
  • Bruk en penn til å markere i ytterkanten av hevelsen som eventuelt viser seg ved bittstedet. Noter tidspunktet, slik at det er lett å følge med på utviklingen.
  • Alle som er bitt bør kontakt lege eller Giftinformasjonen (telefon: 22 59 13 00) for informasjon. Ved alvorlige reaksjoner som oppkast, svimmelhet, besvimelse, pusteproblemer eller hevelse som utvikler seg raskt, bør man ringe 113 øyeblikkelig.
  • Finn ut av når du sist ble vaksinert mot stivkrampe. Det er mulig at du har bruk for en stivkrampevaksine eller oppfriskningsdose, hvis det er lang tid siden du fikk vaksinen sist.

Artikler på Lommelegen er skrevet av leger, sykepleiere, andre helsefaglige yrkesgrupper eller journalister. Forfatter, helseprofesjon og dato oppgis på alle artikler.

Vi har strenge retningslinjer for hvilke kilder vi bruker i våre artikler, og vi fremmer ikke fenomener som ikke er vitenskapelig bevist, som for eksempel alternativ behandling.

Lommelegen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Vi ønsker at våre medisinske artikler skal være så nøyaktig som mulig, og hvis du finner noe feil eller unøyaktig informasjon i våre artikler, kontakt redaksjonen. Artikler som er utdatert er merket.

Les mer om medisinsk kvalitetssikring