Dette er stivkrampe

En forferdelig sykdom som fortsatt er et stort problem på verdensbasis. Voksne bør ta boostervaksine hvert tiende år.

STIVKRAMPE: Det er få tilfeller av stivkrampe i Norge, på grunn av vaksinasjonsprogrammet. FOTO: NTB Scanpix
STIVKRAMPE: Det er få tilfeller av stivkrampe i Norge, på grunn av vaksinasjonsprogrammet. FOTO: NTB Scanpix Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Du vil fra 1. mai 2023 ikke finne noe nytt innhold på Lommelegen. Vi jobber med å avvikle siten. Inntil videre kan du fortsatt lese alt innholdet som før. Lommelegens rådgivningstjeneste ble lagt ned fra 1. mai 2023 og det er ikke lenger mulig å sende inn helsespørsmål til Lommelegen.

Har du spørsmål om personvern? Send en mail til pvo@aller.com. Andre spørsmål kan sendes til kundeservice@aller.no..

PS: Artiklene på Lommelegen er laget for å gi deg generell kunnskap og skal ikke erstatte medisinske råd eller behandling hos helsepersonell. Oppsøk lege hvis du trenger medisinsk hjelp.

Stivkrampe blir på legespråk kalt tetanus, som er navnet på bakterien som utløset sykdommen. Ifølge FHI er blir det rapportert om 0-2 tilfeller av tetanus per år. Vanligvis gjelder dette personer som ikke har tatt vaksinen.

I perioden 1977 til 2018, er det blitt rapportert til sammen 55 tilfeller av tetanus til FHI, og fem av disse mistet livet. Etter 2018 har det ikke blitt registrert noen tilfeller i Norge. (6)

Hvem er utsatt?

I Norge er det eldre personer med skader som innebærer kontakt med jord som er mest utsatt. FHI skriver at det er lite sannsynlig at personer født før 1950 er blitt grunnvaksinert mot stivkrampe.

På verdensbasis er stivkrampe et stort problem hos nyfødte, som ofte fører til dødsfall. (1)

Årsak

Clostridium tetani er en bakterie som finnes i naturen. Den finnes også i tarmsystemet til mange dyr, i tillegg til andre fremmedlegemer som kan trenge inn i kroppen, inklusive urene sprøytespisser.

Alt begynner med at bakterien Clostridium tetani kommer inn i et sår. Der kan bakterien danne et giftstoff (toksin), som er den egentlige årsaken til sykdommen.

Inkubasjonstid

Inkubasjonstiden, det vil si tidsrommet fra smitte til symptomer oppstår for tetanus kan variere, og er blant annet avhengig av dosen man blir smittet med.

Ifølge Folkehelseinstituttet er inkubasjonstiden vanligvis tre dager til tre uker, men den kan være lenger eller kortere, avhengig av smittedosen som også kan påvirke forløpet av sykdommen og dens dramatikk. (1)

KRAMPER: Sykdommen gir forferdelige kramper. 3D-illustrasjon: Kateryna Kon / Shutterstock / NTB
KRAMPER: Sykdommen gir forferdelige kramper. 3D-illustrasjon: Kateryna Kon / Shutterstock / NTB Vis mer

Hva skjer i kroppen?

Etter at bakterien har dannet toksinet, vandrer giftstoffet i kroppen langs nervebanen, og inn i ryggmargen. I ryggmargen ligger nervecellene som er ansvarlige for bevegelse. Nervecellen kommuniserer ved hjelp av budstoffer (transmitter), og får fra budstoffene beskjed om de skal sette i gang en bevegelse eller hemme en bevegelse.

Gift fra bakterien forhindrer frigjøring av budstoffer som virker hemmende. Dette fører til at nervecellene blir stimulert på en ukontrollert måte, slik at muskulaturen trekker seg ukontrollert sammen, noe som kan føre til kramper.

Symptomer og diagnostisering

Noe av det som kjennetegner tetanus, er at spenningen i muskulaturen øker betydelig. Dette omfatter særlig kjevemuskulaturen, men spenningene pleier også å spre seg utover nakken og ryggen.

Den økte muskelspenningen fører til spasmer og/eller kramper. Spasmer kjennetegnes av sammentrekninger av muskulaturen, som både er ufrivillig, vedvarende og vanligvis også ganske smertefull.

I ansiktet kan dette føre til den såkalte «risus sardonicus», også kalt sardonisk smil. Dette vises ved at personen ser ut til å le, med hevede øyebryn.

Ettersom hemmingen på nervecellene har blitt borte, skal det veldig lite til før kramper utløses. Det er samtidig viktig å nevne at bevisstheten til den syke er normal.

Ubehandlet fører krampene etter hvert til lammelse av muskulaturen i halsen og mellomgulvet, slik at den syke blir kvelt.

Diagnosen blir vanligvis stilt klinisk. Blod- eller sårvevsundersøkelser pleier å være av liten nytte.

Hva annet kan det være?

Andre sykdommer som kan utløse kramper og stivhet bør utelukkes, blant annet:

  • Dystoni, en tilstand der den syke kan ha ufrivillige bevegelser som vanligvis har et vridende utseende, og som gjentar seg.
  • Malignt nevroleptika syndrom er en tilstand som er kjennetegnet av stivhet i muskulaturen, ufrivillige bevegelser, endret mental tilstand og forhøyet kroppstemperatur.
  • Hjernehinnebetennelse
  • Lavt kalsiuminnhold i blodet (= hypokalsemi)
  • Forgiftninger (for eksempel med stryknin)

Behandling

Behandlingsstrategien består av følgende punkter:

  • For det første skal det ved mistanke om sykdom gis antitoksin som er en type motgift. Antitoksin består av spesifikk human tetanus immunglobulin (HTIg) som er utvunnet av blodplasma til blodgivere. (1)
  • Utover det gjennomføres det samtidig vaksinering, helst på et annet sted på kroppen enn der motgiften ble satt.
  • Såret skal rengjøres, og dersom det finnes dødt vev skal dette fjernes (om mulig). Det er dog viktig at dette gjøres etter at motgift er blitt gitt, siden mer giftstoffer (toksiner) kan frigjøres ved rengjøring av såret.
  • Vanligvis gis det antibiotika for å unngå at Clostridium tetani har muligheten til å vokse i såret og spre seg ytterlig.

Under behandlingen er det viktig å passe på å gi den syke så lite stimuli (i form av enten lyd eller lys) som mulig, for å unngå at kramper utløses.

Man har ikke livslang beskyttelse til tross for fullført behandling. Man kan altså få sykdommen igjen.

Prognose

Dersom man får sykdommen er dødeligheten høy selv om den syke blir optimalt behandlet på sykehus. (1) Vaksinasjonen er derfor et meget viktig forebyggende tiltak for å beskytte seg mot sykdommen.

Vaksinering av barn

Tetanus er en vaksine som inngår i Norges barnevaksinasjonsprogramm siden 1952.

Selve vaksinen inneholder vanligvis tetanustoksin (altså giftstoffet) som er blitt både renset og ufarliggjort.

Vaksinen gis som regel som kombinasjonsvaksine sammen med kikoste, difteri, poliomyelitt, hemofilus influensa type b og hepatitt b ved basisvaksinasjon.

Barn blir i henhold til barnevaksinasjonsprogrammet som regel vaksinert når de er 3, 5 og 12 måneder gamle. Bare når man har tatt alle tre vaksinene, er man fullt ut beskyttet.

I Norge får barn en ny dose hvor tetanus-vaksine er kombinert med vaksine mot difteri, kikhoste og poliomyelitt, i 7. klasse og i 10. klasse. Deretter bør man får en ny dose hvert 10. år. (1, 3)

Vaksinering av voksne

Boostervaksinasjon av voksne som tidligere er grunnvaksinert er aktuelt når det er gått 10 år eller mer siden forrige vaksinedose.

Voksne som ikke er blitt vaksinert tidligere bør få tre doser av vaksinen.

Voksne som har fått grunnvaksinering som barn, er anbefalt en boostervaksineasjon hvert tiende år. Det vil si at man bør ta en boosterdose når man er cirka 25 år, deretter hvert tiende år.

Dersom man har fått et sår skiller legen mellom rene og urene sår.

Rens sår!

Hvis man får et sår bør det umiddelbart renses, samt at man fjerner av eventuelt dødt vev. Utover dette er vaksinering en effektiv metode for å forebygge sykdommen.

Slik behandler du rene sår:

Rene sår er sår som ikke er skitne i utgangspunktet, eller som er blitt riktig behandlet av lege innen seks timer.

For rene sår gjelder følgende:

  • Dersom den skadde er basisvaksinert (det vil si at den skadde har fått tre eller fire doser vaksine i korrekt avstand) og tiden siden siste vaksinen ble satt er mindre enn 10 år, trenges det ingen tiltak.
  • Dersom den skadde er basisvaksinert og det er mer enn 10 år siden forrige vaksine, trenges det en ny dose.
  • Dersom den skadde har fått vaksine, men har ikke oppnådd full vaksinasjonsstatus fordi siste dose mangler, men vedkommende har fått siste vaksine for mindre enn 12 måneder siden, trengs ingen tiltak. Dersom det er mer enn 12 måneder siden, trenger personen en ny dose.
  • Dersom den skadde har fått bare en enkeltstående dose med vaksine tidligere, bør vedkommende får en ny dose med vaksine med en gang, og en ny dose etter at det har gått minimum seks måneder.
  • Om personen ikke er vaksinert, eller om det er usikkert, bør man gi full basisvaksinering, hvor den første dosen gis umiddelbart. Vedkommende bør få nye doser etter 4 til 8 måneder, og etter 12 måneder.

Slik behandler du urene sår:

Urene sår er sår som er tydelig skitne eller som inneholder dødt vev, hvor det går mer enn seks timer før såret stelles riktig. Det gjelder også dersom en skade inntreffer i et miljø som fremstår som veldig forurenset, eller dersom såret er dyptgående. Ved minste tvil om et sår er rent eller urent, bør det betraktes som urent.

For urene sår gjelder følgende:

  • Dersom den skadde er basisvaksinert (det vil si den skadde har fått tre eller fire doser vaksine i korrekt avstand) og tiden siden siste vaksinen ble satt er mindre enn fem år, trengs ingen tiltak.
  • Dersom den skadde er basisvaksinert og det er mer enn fem år siden siste vaksine, trengs det en dose vaksine.
  • Dersom den skadde har fått to vaksiner, men har ikke oppnådd full vaksinasjonsstatus fordi siste dose mangler, trengs det ingen tiltak med mindre det er mer enn 12 måneder siden siste vaksine bla satt.
  • Dersom den skadde har fått to vaksiner, men har ikke oppnådd full vaksinasjonstatus fordi siste dose mangler, og det er mer enn fem år siden siste vaksine ble satt, trenger vedkommende en dose vaksine og HTIg.
  • Dersom den skadde kun har fått en enkeltstående dose med vaksine tidligere, bør vedkommende får en ny dose med vaksine og HTIg med en gang, samt en ny vaksinedose etter at det har gått minimum seks måneder.
  • Ved usikkerhet om personen har fått vaksine, bør full basisvaksinering igangsettes, i tillegg til HTIg. Vedkommende bør få nye vaksinedoser etter fire til åtte måneder, og etter 12 måneder.

Artikler på Lommelegen er skrevet av leger, sykepleiere, andre helsefaglige yrkesgrupper eller journalister. Forfatter, helseprofesjon og dato oppgis på alle artikler.

Vi har strenge retningslinjer for hvilke kilder vi bruker i våre artikler, og vi fremmer ikke fenomener som ikke er vitenskapelig bevist, som for eksempel alternativ behandling.

Lommelegen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Vi ønsker at våre medisinske artikler skal være så nøyaktig som mulig, og hvis du finner noe feil eller unøyaktig informasjon i våre artikler, kontakt redaksjonen. Artikler som er utdatert er merket.

Les mer om medisinsk kvalitetssikring